Ved freden i Roskilde år 1658 måtte Norge avstå Bohuslän til Sverige. Det skal nordmenn i dag være glade for.
Gjennom nærmere et halvt decennium hadde danske-norske kong Christian Kvart ført erobringskriger mot Sverige, men med ringe resultat. I 1645 måtte han avskrive Jämtland og Herjedalen, samtidig som han måtte bite i seg at svenskene overtok lederskapet i Norden. Tolv år senere mente så Christian Kvarts etterfølger Frederik 3. at tiden var inne for revansj. Men det gikk ikke bedre for ham, og da svenskene i februar 1658 bare stod 20 kilometer fra den danske hovedstaden, kunne de som seierherrer diktere sine dramatiske betingelser : Danmark måtte av eget land gi fra seg Bornholm, Halland og hele Skåne, og av norsk land Trondhjems len og - Bohuslän. Alt i 1660 tok riktignok Danmark tilbake de midtnorske områdene og Bornholm, men for Norge skulle det vise seg at Bohuslän var tapt for alltid.
Og hvorfor skal vi være så glade for det? Jo, fordi mens norske myndigheter har sluppet hyttebaronene til i strandsonene i en grad som har gjort særlig sørlandskysten utilgjengelig for allmennheten, har svenskene i stor grad klart å beskytte sine kystområder, og ganske særlig har de vært flinke til å redde den unike skjærgården i Bohuslän fra den private strandimperialisme.
Her stråler den rødlige granitt en båtfarende vennlig i møte uten skilter som forkynner at området er privat og adgang derfor forbudt. Her bygges ikke brygger og naust i det skjulte, her er det ingen som setter opp gjerder for å markere revir. Her står ingen hytteeier på pynten og hytter med neven om din båt seiler for nær, og her kryper ikke skyldfølelsen deg inn i sjelen om du i en rolig kveldstime lar hekkankeret gå og legger en tamp i land. Bare om holmen eller odden er merket med ”fågelskydd” må du holde deg unna, men så er det for de hekkende fuglers skyld, og det er jo noe ganske annet enn en huiende norsk nessekonge, som i forsvaret for sin strand driver utilslørt kamp mot allemannsretten.
Men hvordan kan det ha seg at mens svenskene klarte å redde skjærgården, gav nordmennene bort sin?
Begge land har i årtier hatt lover som skulle regulere bruken av kystområdene. I Norge har vi hatt den såkalte strandloven. Over Kjølen har de sin naturvårdslag. Forskjellen ligger i at mens svenskene har brukt sin lov, har vi latt den sove.
Hvordan kunne det så skje at en så viktig lov for et lands allmenne vel har fått lov til å sove? Jo, den ble utstyrt med adgang til å gi dispensasjon, og i sin lokaldemokratiske visdom gav Stortinget kommunestyrene retten til å gi slike dispensasjoner. Det viste seg imidlertid snart at kommunestyrene ikke hadde rygg til å motstå de fristelser denne dispensasjonsretten gav dem, og så ivrig har de vært etter å gjøre unntak for loven at forbudet mot å bygge nytt nærmere enn hundre meter fra sjøkanten i praksis er opphevet. En ny hytte betyr flere skattekroner, noen arbeidsplasser i byggeperioden, men den gavmildhet de folkevalgte viste de stedlige myndigheter har dessverre også åpnet for kameraderi. For det er ikke slik at alle som søker får dispensasjon, den eksklusive retten til å bygge i strandsonen har i alle år vært forbeholdt disse ubestemmelige ”noen”.
Den svenske loven inneholder også bestemmelser om dispensasjon, men der var lovgiverne kloke nok til å holde lokalstyrene utenfor. I Sverige er det staten som gjennom fylkesstyrene avgjør om det skal gjøres unntak, og det har i praksis betydd at dispensasjon er bortimot umulig å oppnå. Det har med andre ord ikke nyttet å ”smiske” seg til en byggetillatelse, slik det åpenbart har vært mulig for mange norske hyttebyggere.
Arbeiderpartiet har programfestet at noe må gjøres for å redde de stumpene, og kanskje til og med forsøke å ta igjen noe av det tapte gjennom oppkjøp. Forsøkene Siri Bjerke gjorde som miljøvernminister i Stoltenberg-regjeringen, ble riktignok aldri annet enn fomlete. Men det nye er at selv Høyre, som nå er i regjeringsposisjon og derfor kan gjøre noe med det, har begynt å forstå alvoret. Med Stortingets ”grønne” partier finnes det derfor et flertall på Stortinget for å ”gjøre noe”, om politikerne vil. Første skritt må være å vekke den sovende loven av dvalen, men bruk i så fall den svenske modellen. Det norske lokalstyret har til de grader vist at det ikke makter oppgaven.
Jeg husker min første sommer som sommervikar i avisen som den gang het Arbeiderbladet. Redaktøren sendte meg ned på Sørlandet, der jeg i noen hektiske uker krysset land og strand på jakt etter stoff. I Lillesandstraktene fikk jeg en dag øye på en flunkende ny hytte bare noen meter fra sjøen. Jeg gav meg til kjenne, og en hyggelig Oslo-mann tok meg i mot. Han innrømmet straks at han hadde satt opp hytta ulovlig, men at han hadde alt på det tørre siden han hadde betalt boten han ble ilagt for overtredelsen. Og med smilende mine viste han meg forelegget, som hang på veggen i glass og ramme: Boten var på hundre kroner.
Så enkelt er det ikke å omgå loven i dag, men det er ikke lenger poenget. Den norske skjærgården mellom Oslo og Mandal og i stadig større utstrekning rundt Bergen er vandalisert av hytter. Både båtfolk og fotfolk fra strøket innenfor er stengt ute fra kystens perler i en grad som er skammelig, og skulle en leser mene at jeg bruker for sterke ord, anbefaler jeg en tur i Bohusläns farvann.
Takket være freden i Roskilde for snart 350 år siden, kan vi fortsatt nyte den. I sommer har jeg seilt langs både den svenske og norske skagerrakkysten. Jeg er dessverre ikke i tvil om hvor jeg liker meg best.
.

(Fra Seilas)